Voldens syklus

Walker (1979) beskriver at vold i parforhold ofte følger en syklus bestående av tre faser: Vold, hvetebrøddager og spenningsfasen.

Etter en voldsepisode er utøveren gjerne lei seg, ber om unnskyldning, og gjør alt han kan for å gjøre opp for seg. Det er dette vi kaller hvetebrødsdagene. Særlig etter de første episodene, kan dette oppleves veldig godt for dem som blir utsatt for vold, og for barna som er vitne til den. De får et håp om at volden ikke vil gjenta seg, og de ser alt det gode i voldsutøveren. Etter en tid begynner spenningen å bygge seg opp igjen. Dette er det Walker kaller spenningsfasen. Mor/far og barn går på tå hev, og gjør alt de kan for å unngå å provosere eller gjøre voldsutøveren sint. I denne fasen er familien konstant på vakt, og redd for ny vold. Noen beskriver at det er som om alt de gjør blir feil, og til slutt kulminerer spenningsfasen i en ny eksplosjon - ny vold. På denne måten fortsetter sirkelen.

Etter hvert som syklusen har blitt del av forventningene og normaliteten i familiens liv, er det ikke uvanlig at hvetebrødsdagene blir kortere eller helt borte, at spenningsfasen blir kortere, og at volden skjer oftere og blir grovere (Walker, 1979). Familien til voldsutøveren lever da i konstant frykt for vold, og er konstant på vakt. Dette kan få store konsekvenser for deres helse, både psykisk og fysisk. Når man beskriver denne syklusen for de voldsutsatte, kjenner de seg ofte igjen. Syklusen kan derfor være nyttig som et verktøy for å hjelpe voldsutsatt til å reflektere over hvorvidt hun/han ønsker å bli i forholdet, og for å gi en opplevelse av gjenkjennelse som gjør at hun/han ikke føler seg så alene om problemet.